Hellig sky med minne- og merkedager: 12. januar er midtvinterdagen på primstaven, der bjørnen snur seg i hiet. Dette er den gamle juledagen fra førkristen tid. «Midtvinterblot» (eller «juleblot») var en offerfest ved første fullmåne etter vintersolverv. Den ble etter hvert fastsatt til 12. januar i den gamle julianske kalenderen, midt imellom vinterdagen 14. oktober og sommerdagen 14. april. På 900-tallet falt 12. januar i daværende julianske kalender på ca 19. januar i dagens kalender, det vil si fire uker etter vintersolverv.
Midtvinter er ingen kristen minnedag. Men denne dagen før tjuendedags jul pakker vi kanskje bort julekrybben. Da kan vi takke Gud for menneskene og dyrene i stallen i Betlehem. Og vi kan synge julesanger om «en ung og tapper mor» som «midt i den kalde vinter ved mørke midnattstid» fødte «Guds hjerteslag på jord». Han gikk veien «fra krybben til korset». Gud «ser oss i mørketidslandet» der «vi slit med å kare oss frem». «Verden var aldri helt forlatt. En stjerne skinner i natt.» For 30 år siden skrev Arnfinn Haram inspirert av en sør-amerikansk hellig-tre-kongers-salme:
«Djupaste mørker ligg over jord,
alt fekk du prøva, Jesus, min bror.
Gå ikkje frå meg, Herre, eg bed!
Ven frå det høge, du er min fred!»
Bildet viser Herrnhuter-stjernen i Gjerstad kirke. Fra bak i kirken ser den ut som en tornekrone Jesus bærer på sitt kors i alterskapet (foto MeckyW; sitatene er tatt fra salmene i Norsk Salmebok (2013): 69, 33, 65, 56, 24, 68; 70; kilder: A. Dybdahl i snl.no; B. Sivertsen i «Mari Vassause og Den Hellige Margareta» (1998); wikipedia).
Comments